Det vakre i genuine menneskemøter

Tittel: X, Akryl på lerret, Hanne Laland

Ønsker å dele disse kloke ordene fra Eva Dønnestad.

DET SOM FÅR OSS UT AV SKALLET

Det er en enorm kraft i genuine

menneskemøter. Når et menneske

med kjærlighet og respekt virkelig ser, oppdager og favner et annet

menneske med sine sår og styrker-

og vil det godt.

Da kan mye vakkert skje. Da tåler vi mer. Om vi ikke blir møtt verdig, om vi ikke finner et menneske eller en flokk som rommer den vi er, da trekker vi oss inn i skallet. Bygger murer. Og fasade møter fasade. Vi blir ensomme. Altfor mange møter, er møter preget av forbehold og frykt, der vi ikke viser oss selv. Vi når ikke inn til hverandres menneskelighet. Tør ikke å komme fram. Av frykt for å bli avvist, viser vi det vi tror andre tåler. Eller holder det meste av oss selv tilbake.

Og inni oss bor vårt ekte jeg som fremdeles søker etter et ekte møte.

Som inderlig ønsker å komme fram.

Å bli elsket og respektert som vi er- med riper og sår. Det er i disse ekte og nakne møtene vi kjenner selvrespekt og kan fatte nytt mot. Det kan være vanskelig å tro at en er verdig å være del av relasjoner og fellesskap når en er usikker på om det rommer oss som vi er.

Når mennesker har søkt tilflukt litt lenger inn, må vi gå litt nærmere for å finne hverandre.

Når selvforakt gjennom tillitsfullt møte kan erstattes av selvaktelse, kan noe nytt skje med vår følelse av oss selv.

Det er vakkert når tillit henter

oss ut og vi blir møtt som vi er,

ikke som vi burde være.

Her ligger utfordringen fremover:

Å leve ut vår menneskelighet til

beste for andre. Vennlighet virker.

Vi må løfte kraften i et menneskes verdige møte med et annet menneske inn i terapi, vennskap, bygging av relasjoner og samfunn. Denne tilstedeværelsen

gir livskraft, selvrespekt og mot. Da kan vi ha identitet i at vi vet vår verdi, selv i vår ufullkommenhet. For den er menneskelig. Og bringer oss sammen.

Tilstedeværelse trumfer flinke møter

kamuflert i metodikk der mennesker skal tilpasse seg for smale idealer eller en normal som ikke finnes. Også profesjonelle omsorgsgivere, kan bli mer opptatt av at de får til noe og tør ikke å nakent møte et annet menneske på godt og vondt. Men det er dit vi må. Innenfor skallet av beskyttelse. For å høre, se og forstå behovene. Og for å oppdage gullet. I hverandre.

Tillit

Det må være det vakreste

at noen kommer oss i møte

tynne, lysende blikk av tillit

trekker oss ut av mørket.

Eva Dønnestad